Språk

Inspirert av Johanna, fikk jeg lyst til å skrive et lite innlegg om språk.
Innimellom føler jeg meg nemlig lettere språkforvirra. Ta en dag man er i London sentrum f.eks, og jeg er der med mine norske teampartnere. Vi prater norsk. Innimellom dårlig norsk med direkte oversatte engelske uttrykk. Noe som høres skikkelig.. cheesy? ut. Så hører jeg noen av de tusenvis av spanske turistene snakke, og hodet mitt slår fort over til å tenke på spansk, som plutselig blandes litt med den ferskeste fransken jeg har lært på franskkurset mitt. Forvirrende? Ja. For plutselig skal jeg bestille noe i kassa på Starbucks, og hva sier jeg da?

Så sånn går det. Jeg er glad jeg droppet å lære indisk, for det hadde vært enda værre. Da hadde jeg jo prøvd å skjønne hva alle rundt meg her i Alperton sier, i stedet for å bare gå i mine egne tanker, som jeg gjør nå.

En annen ting, er at norsken min, i likhet med Johanna, har blitt værre. Engelske ord blandes inn i annenhver setning, og grammatikken blir jeg av og til usikker på. Det samme erfarte jeg og Hanna i Peru, da vi etter hvert begynte å si at "det mangler to uker til vi skal hjem", som er den spanske måten å si "det er to uker igjen til vi skal hjem" evt. "Det gjenstår to uker til vi skal hjem", men det sier vi jo egentlig ikke heller.. Eller gjør man det?

I dag presterte jeg å si "Jeg føler synd på deg", og ordet "please" kommer nok til å fortsatt bli flittig brukt vel hjemme i Norge. Men, men. Bare jeg ikke begynner å si "Hei! Hvordan er du?", og "Skål" i stedet for "Takk, hadet, sees" (Som cheers brukes som), så skal jeg vel være fornøyd. Begynner jeg å dele ordene på norsk som vi gjør på engelsk, derimot, da må noen ta meg i nakkeskinnet! (Nakke skinnet? Definitely not!) Så får jeg redde det som reddes kan av restene av norsken jeg en gang kunne, når jeg kommer tilbake.